OpenAIs identitetskrise: Når verdsettelsesboblen møter sjelegransking

I det siste har diskusjonen om OpenAI på X/Twitter hatt en merkelig splittelse. På den ene siden er det svimlende forventninger om en verdsettelse på 30 milliarder dollar og et Hollywood-aktig finansieringsdrama, og på den andre siden er det lojale brukeres kollektive sorg over at GPT-4o er fjernet, og noen roper til og med ut et desperat «Jeg kan ikke leve slik».

Under disse støyende overflatene er det ikke bare krigføring på den kommersielle arenaen, men også en dyp filosofisk krise om teknologiens natur, selskapets identitet og Silicon Valleys makt.

Identitetstap: Er det en forskningsinstitusjon eller en kommersiell gigant?

Hvis Paul Graham skulle granske OpenAI, ville han først spørre: Hva er selskapets «realopsjoner»?

I oppstarts-doktrinen er en oppstart i bunn og grunn en midlertidig organisasjon som leter etter en forretningsmodell. Og OpenAI ser ut til å være i et ekstremt farlig paradoks: Det har verdens mest avanserte teknologiske vollgrav, men er i en alvorlig identitetskrise i dette kritiske øyeblikket.

Som Twitter-bruker @LanYunfeng64 påpeker, forventes OpenAI å tape 14 milliarder dollar i 2026 (projected), samtidig som de kjemper på 6 til 7 fronter, men uten å oppnå en avgjørende seier på noen av dem. Dette er ikke bare et ledelsesproblem, det er et eksistensielt problem. OpenAI prøver å spille rollene som forsker (AGI-forskning), filantrop (for menneskeheten), monopolist (lukket kildekode-strategi) og offer (hevder at DeepSeek kopierer deres modell) samtidig.

Når et selskap prøver å være alt, ender det ofte opp med å være ingenting. Denne strategiske schizofrenien fører til tap av kjerneaktiva – ikke bare penger, men også brukernes tillit.

Svikt i intime forhold og døden til en «elektronisk elsker»

Teknologimiljøet diskuterer sjelden vekten av følelser, men denne gangen må vi gjøre et unntak.

Da OpenAI pensjonerte GPT-4o-modellen dagen før Valentinsdagen, var det ikke bare en teknisk iterasjon, men et svik mot brukernes følelser. Både The Wall Street Journal og WIRED har rapportert om dette fenomenet: Tusenvis av brukere som ser på ChatGPT som en partner eller kilde til emosjonell støtte, opplever ekte sorg.

GPT-4o ble kritisert for å være «overdrevent smiskende» og til og med anklaget for å forårsake vrangforestillinger hos noen brukere. Dette beviser nettopp dens suksess – den er ekte nok til å utløse dype menneskelige tilknytninger. Imidlertid avslører OpenAIs «kom når du blir kalt, gå når du blir sendt bort»-tilnærming den kalde siden av forretningsmodellen deres.

Paul Graham sa en gang at de beste oppstartsideene ofte ser ut som «leker». GPT-4os emosjonelle tilkoblingsfunksjon kan opprinnelig ha blitt sett på som et morsomt sideprosjekt, men nå berører den tydeligvis kjernen i den menneskelige ensomhetsøkonomien. OpenAI har ikke klart å verdsette denne tilkoblingen, men har i stedet sett på den som en Beta-funksjon som kan kastes bort etter eget ønske. Denne arrogansen driver deres mest lojale tilhengere i armene på konkurrentene.

Beleiring: Et «gratis» sjokk fra Østen og kapitaltvil fra Vesten

Bransjelandskapet er i rask endring. Akkurat som OpenAI prøver å bygge høye betalingsmurer, bryter kinesiske DeepSeek inn på arenaen med en «gratis» og «åpen kildekode»-holdning.

@Eng_china5 kaller til og med radikalt OpenAI for en «CIA-propagandamaskin verdt 18 milliarder dollar» og roser DeepSeek for å la verden bruke AI gratis. Uansett om denne konspirasjonsteorien er sann eller ikke, gjenspeiler den det globale utviklermiljøets misnøye med OpenAIs lukkede kildekode-hegemoni. DeepSeeks fremvekst beviser at AIs Moores lov fortsatt er gyldig: Kostnadene synker og kapasiteten sprer seg. Hvis OpenAI ikke kan bevise at deres høye abonnementsavgifter og API-kostnader er verdt det, vil åpen kildekode-modeller fortære AIs long tail-marked, slik Linux fortærte servermarkedet den gang.

Samtidig er Elon Musks fortsatte angrep på OpenAI på X spennende. Han latterliggjør OpenAIs verdsettelse som «virker for høy» og sier rett ut at «de faktisk ikke har disse pengene». Enda mer dødelig er at han avslører at Sam Altman bruker YCs manus til å eie et stort antall oppstartsselskaper som er knyttet til OpenAI-økosystemet.

Dette avslører en dyp interessekonflikt: Hvis OpenAIs administrerende direktør tjener på å investere i det omkringliggende økosystemet, har OpenAI selv blitt en kanal for å pumpe blod inn i sin personlige investeringsportefølje? Denne «både dommer og utøver»-modellen er ikke uvanlig i Silicon Valley, men den virker spesielt skarp under et skall av en ideell organisasjon som hevder å være «for menneskeheten».

Grunnleggerens Gamble: Et Spill om Brennhastighet og Festningsverk

Teknologimiljøets oppmerksomhet skifter fra «hvor smart modellen er» til «hvor lenge pengene kan vare».

Som @Sider_AI oppsummerte, brenner OpenAI mer penger ved å stramme inn fokuset, mens konkurrenten Anthropic utvider kapasiteten gjennom enorme finansieringsrunder. Dette er et typisk fangens dilemma. For å opprettholde ledelsen med neste generasjons modeller som GPT-5, trenger OpenAI astronomiske mengder datakraft; men for å gi avkastning til investorer, må de også vise lønnsomhet.

Denne spenningen fører til deformasjoner i teknologilanseringer. For eksempel ble GPT-5s systemmeldinger angivelig lekket, noe som antyder strengere taleguider og verktøyhåndbøker. Dette indikerer at OpenAI prøver å størkne en usikker, kreativ svart boks til et forutsigbart og kontrollerbart kommersielt produkt gjennom ingeniørkunst. Denne overgangen fra «alkymi» til «samlebånd» kan, selv om det er gunstig for kommersialisering, kvele AI-ens mest fascinerende fremvoksende egenskaper.

I tillegg er OpenAIs plutselige utgivelse av åpen kildekode-modellene gpt-oss-120b og gpt-oss-20b – den første siden GPT-2 – mer som en stressreaksjon enn en strategisk plan. Dette er tydeligvis et svar på trusselen fra åpen kildekode-krefter som DeepSeek, og et forsøk på å vinne tilbake utviklermiljøets gunst ved å frigjøre «kastrert» versjoner av modellen. Denne passive responsen gjør det vanskelig å tro at dette er et selskap som fortsatt har absolutt kontroll.

Konklusjon: Virkeligheten under Boblen

OpenAI er fortsatt kronjuvelen innen AI, men kronen blir tung.

Fra et teknisk synspunkt er tilbaketrekkingen av GPT-4o et kompromiss med modellsikkerhet; fra et kommersielt synspunkt er det en test av verdifulle brukere; men fra et filosofisk synspunkt er det OpenAIs retrett i møte med sin egen «Gud-kompleks». De skapte maskiner som kan simulere menneskelige følelser, men virker klønete og nådeløse når de håndterer menneskelige følelser.

For bransjeobservatører er dette det mest spennende øyeblikket. Vi ser et stort selskap som «modnes», og denne modningen er ledsaget av tegn på middelmådighet. Samtidig utgjør strømmen av åpen kildekode, omringing av konkurrenter og interne interessekonflikter en perfekt storm.Ekte innovasjon oppstår ofte i kaos. Hvis OpenAI kan overleve denne identitetskrisen, kan det hende de blir det neste Microsoft eller Apple; hvis de mislykkes, vil det bli den dyreste lærepengen i Silicon Valleys historie – en lærepenge om grådighet, arroganse og det å glemme sine opprinnelige mål.